Bak skogens pust av Jardar Aasen 

Vi ser et tre foran oss dekket av bark og blader, men vi ser ikke strømningene av vann som pumpes gjennom treets stamme eller fotosyntesen som skjer foran øynene våre. Vi ser ikke soppsporene som sender næring fra modertreet til sine stiklinger. Vi ser bare skog og kjenner bare dens milde pust.

Som fotograf har skogen hele tiden bydd meg på problemer. Hvordan skal man fange opplevelsen av skogen, hva er skog? Man kan fange stemning i skogen i et bilde, men det viser bare en side av hva skogen er. Derfor valgte jeg å lage dette prosjektet, for å vise min opplevelse av skogens kompleksitet, og min idé om hva skogen er. Prosjektet består av et 9,7 meter langt fotografi, som bukter seg gjennom rommet. Motivet er abstrahert skog, hvor jeg har benyttet meg av multieksponering, lang lukkertid og kamerabevegelse, for å oppnå et abstrahert uttrykk som er preget av farge, linjer og mønstre.  

Skogen har alltid vært en del av mitt liv, fra turer med mamma og pappa da jeg var liten, samt de motvillige turene som tenåring. Jeg fant på egen hånd tilbake til skogen i slutten av tenårene som raddis hippi med langt hår og palestinaskjerf. Skogen var da det lovløse og frie, vi var utskuddene som diskuterte Marx og filosofi over halvlitere rundt bålet og skogen aksepterte oss inn. Da jeg senere begynte å studere Natur og miljø i Bø fikk jeg gjennom feltkurs og forelesninger et første møte med hvor kompleks naturen er. Dette åpnet opp en ny måte å se skogen på. Jo mer jeg lærte, dess mer kompleks ble skogen, og flere sider av skogen kom frem. Slik er det fortsatt.

Mitt perspektiv på skogen i dag er en samling av alle mine opplevelser. Det lovløse, frie, det trygge og skremmende, i skogen blir man den dødelige og skogen er allmektig. Vi kan ikke oppleve den fulle dybden av hva skogen er fordi den er så mye mer enn det som møter øyet. Skogen vi ser er bare fruktene av skogens kompleksitet, mens det er et sammensurium av velorganiserte kjemiske prosesser som skjer hele tiden uten at vi legger merke til det. I Platons ideverden forklares den jordiske virkeligheten som et skyggebilde av den evige og fullkomne ideverden. Det er slik jeg ser på skogen, skogen gjemmer seg alltid i skyggene vi ikke kan se igjennom, den viser oss bare deler av seg selv men tillater oss ikke å se helheten. 

Bildene er printet på en 9,6 x 0,6 meter papirrull som henger ned fra taket og bukter seg gjennom rommet, som en fotografisk skulptur. På rullen er det et sammenhengende abstrakt motiv, som er digitalt “sydd sammen” av 10 fotografier. Denne teknikken viser skogens mange sider samtidig, men viser også skogen som en helhet. Presentasjonen av verket som en fotografisk skulptur er for å vise skogen i organisk bevegelse og hindre betrakteren i å se skogens mange sider samtidig. Langs hele rullen er det gjentakende vertikale linjer, som er en abstraksjon av trær i skogen. Ved å benytte lang lukkertid samt bevege kamera opp og ned under eksponering, blir trærne til abstraherte linjer i bildet. Deretter gjentar jeg dette, med de samme motivene, i en “in-camera” multieksponering, noen ganger som trippel eksponering, andre ganger så mange som ni eksponeringer. Multieksponeringen tilfører flere linjer, flere fokusplan og tilfører en teksturell kvalitet til bildene. Skulpturen er montert sånn at man ikke kan se hele fotografiet en gang som viser til skogens endring som er skjult for det menneskelige øye.

Gjennom å se skogen på denne måten tilfører en kompleksitet til skogen, da skogens bevegelser og prosesser blir billedliggjort gjennom det abstrakte. Multieksponeringen gir bildet betrakterens perspektiv i forhold til tid og rom. Bevegelse og multieksponeringer skaper en bro mellom opplevelsen og det konkrete. Bildet er igjen satt sammen av 10 bilder av skog som alle bruker de samme teknikkene, men er tatt på ulike tider av døgnet som gir bildet en oppfattelse av endring, tid og viser skogens romlige mangfold.

Verket er inspirert av kunstneren Maria Robertsen og hennes verk “11” som er en fotografisk skulptur bestående av fotogrammer lagd på lyssensitivt fargepapir. Verket hennes er fremkalt for hånd på en hel enkel rull med papir og henger drapert fra taket. Hennes arbeider bruker rommet en unik måte hvor de er montert i forhold til eller i dialog med arkitektoniske elementer i utstillingen, og det var hennes bruk av rommet som inspirerte meg å presentere dette verket på denne måten. Dette er den beste måten å vise skogens organiske former og påvirkning fra omverdenen, men også viser skogens omfangsrike romlighet.